Min Forunderlige Onkel av Jaques Tati

Min forunderlige onkel Monsieur Hulots søster bor i et ultramoderne og elegant boligstrøk. Hit kommer Hulot ofte for å besøke henne og sin lille nevø, Gèrard. Gèrard og kameratene hans beundrer den arbeidsløse Hulot og liker å følge etter ham til det gamle kvarteret der han bor. Monsieur Hulot blir tilbudt jobb i fabrikken til sin svoger. Han får i oppgave å holde oppsyn med maskinene, og han klarer selvfølgelig å skape kaos. I tillegg til arbeidspliktene, må han også stille opp i det sosiale liv, etter sin søsters påbud. Hun arrangerer et sofistikert selskap i sin moderne hage. Monsieur Hulot er, i denne filmen, bindeleddet mellom to verdener: Det nye og det gamle Paris. Han leder oss fra det moderne nabolaget og fabrikken, til det miljøet hvor han føler seg hjemme; det typiske Paris hvor glade mennesker treffer hverandre på gatene og hilser; hvor daglige oppgaver foregår uten stress eller maskiner. To ting er verdt å merke seg i tillegg til Tatis uuttømmelige galleri av morsomheter: søsterens hus og den særegne musikken. Søsterens funksjonelle og helautomatiserte hus tar i flere scener helt overhånd og ser ut til å leve sitt eget liv. Det eiendommelige "glad-hammond"-temaet ble forøvrig en kjempe-hit i Frankrike. Tati hadde bakgrunn fra Vaudeville-scenen og pantomime-teater, var en begavet komiker og en notorisk perfeksjonist. Karaktereren Hulot lever i sin egen drømmeverden og blir like forvirret hver gang andre ikke går ut av sin vei for å møte hans behov. Tatis gave var hans egenskap til å se hvordan disse vimsete særegenheter reflekterte hele den moderne sivilisasjon: En verden som på slutten av det 20. århundre ble mer og mer overbefolket, hektisk og opphengt i tekniske løsninger. Hans komedier viser hvordan de teknologiske forandringer på mange måter har ødelagt vår gamle samfunnsoppfatning. Tati var klar over at moderniseringen av samfunnet eliminerte mange høyt verdsatte verdier, slik som tid til å være alene, tid til ettertanke og en følelse av fellesskap. Filmen ble tildelt Oscar for beste utenlandske film i 1958, i tillegg til juryens spesialpris i Cannes.