Dial M for Murder, av Alfred Hitchcock

Dial M for Murder M står for mord, men også for mindfuck, i denne uvanlig intrikate hvem-gjorde-det-thrilleren. Kritikere har en tendens til å verdsette Hitchcocks teatralske, psykologiske melodrama mer enn de rene, nesten kliniske mordmysteriene hans. Dem om det. Dial M for Murder er pur suspense og bryr seg ikke mye med flatt føleri. Hitchcock var av dem som lot seg overtale – eller ble tvunget – av Warner til å lage tredimensjonal film. Etter selskapets braksuksess med House of Wax (1953) trodde man at 3-D var fremtiden, men da Dial M for Murder ble lansert bare vel ett år etterpå, var 3-D-feberen allerede på nedtur. Egentlig var det et merkelig valg i utgangspunktet, å la Hitchcock filmatisere et kompakt mordmysterium i 3-D, der lite hviler på det visuelt spektakulære. Likevel er det flott å se hvordan fotograf Robert Burks utnytter et tredimensjonalt format: Ingen fakter, ingen gimmicks, men bilder som er gjennomført komponert i 3-D, og som i vanlig todimensjonal film vil se merkelige ut. Det er svært sjelden denne Hitchcock-filmen vises i sin opprinnelige form. Derfor gjør vi det, og så er vel en tredimensjonal Grace Kelly alene verdt pengene.