Oh Brother, Where Art Thou? Joel Coen, USA 2000

O Brother, Where Art Thou? Tre fanger klarer å rømme fra straffarbeid i Mississippi en gang på 1930-tallet. Depresjonen herjer i mesteparten av USA, og den mest veltalende og forfengelige av dem, Everett Ulysses McGill, har gjemt unna et stort utbytte som de andre to skal få sin andel av. Det haster å få jobben gjort, ettersom hytten den ligger i er i en dal som om få dager skal demmes opp. På reisen mot Everetts hjemsted, treffer de tre på sirener, en blind profet, en bibelselgende og voldelig kyklop, en manisk-depressiv bankraner, de blir frelst, snubler inn i en Ku Klux Klan-seremoni og lager en kjempehit uten å være klar over det. For å nevne noe. Samtidig sliter den sittende og svært overvektige guvernøren med tøff konkurranse fra en motkandidat som har et fengende omreisende valgkampsirkus. På utrolig vis møtes alle disse skjebnene etter hvert, og selvfølgelig på en musikkscene. Musikk er i det hele tatt et bærende element i denne moderne filmversjonen av Homers "Odysséen". Blues og folkemusikk danner et virkningsfullt bakteppe: to stiler som senere dannet basis for moderne rhytm and blues og rock. Musikkscenene fungerer også som gode overganger mellom de forskjellige leddene i historien. Som Arizona Jr. og Det store spranget (se egne omtaler) er også O Brother, Where Art Thou? inspirert av 30- og 40-tallets screwballkomedier hvor navn som Preston Sturges og Howard Hawks er sentrale. Kjennetegnet på disse er blant annet fysiske ablegøyer og en hektisk og overivrig fortellerstil hvor publikum bombarderes med poenger. Selv tittelen er hentet fra en av Sturges' filmer, Sullivan's Travels fra 1941. I denne filmen er en filmregissør lei av å lage tanketomme komedier og drømmer om å lage en seriøs film som skal hete "O Brother, Where Art Thou?" Dette er et typisk kjennetegn for Coen-brødrene, som elsker å spekke filmene sine fulle med filmhistoriske referanser. Takket være Coen-brødrenes nærmest ekstreme eleganse og stilfullhet blir dette aldri en "crazykomedie". Stereotyper og klisjeer blir behandlet med underfundighet og uten for store overdrivelser. Filmen har kanskje ikke så mye på hjertet, men har masse feel-good-energi.