Prinsessebruden, Rob Reiner, USA 1987

PRINSESSEBRUDEN Rob Reiner er alle kommersielle regissørers søskenbarn på Gjøvik. Mens Garry Marshall vrenger ut sin syvende romantiske komedie etter Pretty Woman (1990) og tenker at denne gangen, nå har han fått det til på ny, ga Rob oss Da han møtte henne (1989) og lot saken ligge. Mugne Stephen King-adapsjoner dukker opp med samme frekvens som nakenmodeller fra Ytre Oslo, men bak to av de virkelig gode står Reiner: Vi snakker selvfølgelig om oppvekstdramaet Stand by Me (1986) og grøsseren Misery (1990). Om vi så nevner den klassiske mockumentariske rockumentaren This is Spinal Tap (1984, Cin s-04), krigsdramaet Et spørsmål om ære (1992) og John Cusack-puristenes favoritt The Sure Thing (1985), har vi foran oss en begynnende skisse av omfanget i Reiners arbeid. Misery er ført i pennen av William Goldman, som også jobbet som konsulent på Et spørsmål om ære. Han og Reiner møttes først for å arbeide med Prinsessebruden, filmen som snart 20 år senere fungerer som både post-rollespill-kos og abstinensdøyving når Ringenes herre-boksen er bortlånt for kvelden. Rammen omkring historien er en bestefar som leser eventyr for barnebarnet sitt. Gutten er først uinteressert, men blir snart revet med av fortellingen om prinser og prinsesser, helter og skurker. Willian Goldmans eventyrbok hadde en lang, kronglete vei mot filmatisering. Mange regissører var innom prosjektet før Reiner fikk kloa i boka og overtalte Goldman til et samarbeid. De har fått mye ut av et nokså slunkent budsjett, og selv om filmen aldri har vært superkjent i Norge, dukker den stadig opp på landets cinematek og filmklubber. Det som skiller den fra andre filmparodier, er blant annet et intelligent manus som konstant leker med publikums forventninger, og en uhyre vellykket sammensetning av komedieskuespillere. At en film «passer for alle aldre» har blitt kastet etter ethvert Disney-produkt, og kan få gode cinematekere til å løpe hylende hjem. fortjener karakteristikken i positiv forstand. Mens historien er ispedd alle de rette ingrediensene for et regelrett halsbrekkende eventyr, kan vi som har passert skolemoden alder more oss distansert over den sofistikerte humoren som går rett over hodene på snørrvalpene. Med overflodsmanuset til Prinsessebruden kom Goldman ironien i forkjøpet, og filmen er fremdeles en glitrende komedie som treffer langt flere enn den hardeste kjernen fantasy-fans.