ELEFANTMANNEN
Elefantmannen er basert på den britiske legen Sir Frederick Treves’ nedtegnelser «The Elephant Man and Other Reminiscences» og «The Elephant Man – A Study in Human dignity» av Ashley Montagu. Bøkene omtaler den sterkt deformerte John Merrick (1873-1900), som led av den sjeldne sykdommen neurofibromatose, og som ble omtalt som den mest frastøtende mann som noensinne hadde levd. Merrick fristet en tarvelig tilværelse som vanskap-ning i Victoriatidens London. Han ble overtalt av en omreisende showmann til å reise England rundt og vise fram kroppen sin på freakshow. Merricks partner «the Silver King» forsvant snart med alt de hadde tjent sammen. Redningen ble Dr. Frederick Treves, som tidligere hadde undersøkt Merrick. Hans mer humane utnyttelse gjorde Merrick til en kjendis i det britiske aristokratiet før han som 27-åring døde i et privat rom på Royal London Hospital.
Som i Eraserhead (se egen omtale) briljerer Lynch også her med en styggvakker sort/hvitt-estetikk. Han anvender såkalt low-key lightning (mørke områder og skygger dominerer billed-ruten), noe som gir den tidlige industrialderens rykende fa-brikkskorsteiner og dampende kloakker en uventet skjønnhet. Fotograf er Freddie Francis, kjent fra britiske klassikere som Room at the Top (1959, Cin v-03) og Saturday Night and Sunday Morning (1960 Cin, v-03). Lynch har i senere tid referert til Francis’ lyssetting som en av filmens store stjerner.
Innledningsvis opptrer John Merrick bare i skyggen. Uten å kjenne hans ytre, fanges vi av mannens personlighet. Når vi omsider får se det deformerte ansiktet hans, blir sjokket blandet med sympati. Selv før Merrick begynner sine samtaler med legen Treves, deklamerer poesi og slik avslører sin romantiske sensibilitet, har vi blitt hans forsvarere. Den eneste redselen vi opplever er den vi føler på vegne av Merrick. En av filmens mest rystende sekvenser illustrerer dette. Etter at Merrick har klart å rømme fra et freakshow på kontinentet og returnert til London, blir han jaget av en truende horde på togstasjonen. Han flykter inn på et offentlig toalett. Noen river av ham hetten. Tvunget opp mot veggen av mobben, stønner han hjerteskjærende: «No, I’m not an animal! I’m not an animal! I’m a human being!»