Tokyo Story ( Yasujiro Ozu 1954 )

Tokyo Story er ikke bare Ozus mest berømte film, den figuerer også på all verdens ”ti-på-topp”-lister. Filmen var, som de fleste av Ozus filmer, en kommersiell suksess i hjemlandet da den ble lansert i 1954. Det var også den som fikk størst oppmerksomhet da Ozus filmer for første gang ble presentert i USA i 1972. I filmen møter vi et eldre ektepar, Shukichi og Tomi Hirayama, som reiser fra sitt hjem på landsbygda for å besøke sine to gifte barn i Tokyo. Den eldste sønnen Koichi er en travel doktor som slett ikke har tid til å ta seg av dem, og deres datter Shige er også altfor opptatt da hun har en frisørsalong å drive. Bare Norioko, enken etter deres avdøde sønn, har muligheten til å ta seg av dem mens de er i byen. Ozu sa selv at prosjektet med Tokyo Story var å vise hvordan det tradisjonelle japanske familiesystemet sto for fall. Eldre japansk tradisjon tilsa nemlig at foreldrene skulle ha bodd sammen med sin eldste sønns familie. Samtidig handler filmen om så mye mer enn det. Akkurat som hans tidligere film The Only Son (1936) handler Tokyo Story om foreldres skuffelse over sine barn; som i Tidlig sommer (1951) handler det om eldre mennesker som mot slutten av sine liv ikke er i stand til å huske de gode minnene, og i større perspektiv handler filmen om mislykkede forsøk på å forstå andre menneskers følelser og behov. Foreldrene skjønner raskt etter ankomsten Tokyo at de er til bry for sine barn. De klager imidlertid ikke, og gjør sitt beste for å glatte over problemene de har forårsaket med sin plutselige ankomst. De hjelper til med husarbeid, passer på barnebarna, og drar uten protester til Atami når barna ønsker dem bort. Men når de er alene snakker de om skuffelsen. Den første kvelden i Tokyo klager de over det dårlige nabolaget deres sønn bor i, men det er først etter at faren har fått litt for mye å drikke at sannheten kommer helt frem. Noe av styrken til Tokyo Story er at den tilbyr publikum ulike moralske og åndelige tolkninger. Samtidig er det i Tokyo Story Ozu lykkes best med i å definere sin høyst unike og personlige stil. I all sin enkelhet, renskårenhet og delikate fremtoning er den simpelthen uforglemmelig - rett og slett fordi den er så sann, så ekte og fordi den krever så mye av tilskueren. Med hånden på hjertet: Tokyo Story er et filmatisk mesterverk man absolutt ikke kan gå glipp av.