Film

Drivende Skyer ( Aki Kaurismãki 1996 )

Det er i nedoverbakke at alt går nedover, men aldri så trist at det ikke kan bli verre. Ilona og Lauri er et sympatisk ektepar over sin første ungdom. Hun er hovmester og han trikkefører. De har en leilighet, en søt liten hund, og hverandre. Bokhyllen, TVen og sofaen er ikke betalt, men hva gjør vel det, om fire år har de råd til å kjøpe bøker. Hverdagen går sin gang, helt til Lauri får sparken. Når den ene halvparten av befolkningen i byen kjører bil og den andre tar T-banen, trenger man ikke trikken. Det er tunge tider, selv pølsebodene går dårlig. Ilona mister jobben da restauranten hun jobber i blir solgt. Begge to er stolte og nekter å søke trygd. Tiden går med til å lete etter arbeid, noe som viser seg å være vanskelig. Verden blir heller ikke lettere da de taper det de har av penger på gambling og på toppen av det hele får en utkastelsesordre i posten. Kapitalismen og byråkratiet tjener ikke menneskene. Man må fylle ut sine skjemaer og pent vente på tur. I mellomtiden virker det som Ilona og Lauri forsvinner mer og mer inn i omgivelsene. Kaurismäki har kledd dem opp i klær som matcher bakgrunnen. Formen er stilistisk og streng, leiligheten og arbeidsplassene deres er upersonlige og uniforme, fargene er livløse og kjedelige. Dette er ikke en politisk film selv om den har visse anstrøk, den handler først og fremst om to mennesker og deres liv. Det kunne fort ha glidd over i en ironisk svart humor, men det gjør det ikke. Dette er ektefølt. Alt holder seg på den rette siden av grensen. Selv om alvoret dominerer, er det plass til litt humor. Livet er kort og trist, man må være glad så lenge man kan. Et godt råd er å ikke bevege seg lenger enn vodkaen rekker. Kaurismäki selv sier at filmen stemmer godt overens med den finske virkeligheten. Selv om dette ikke er realisme, er det ikke så langt unna. Drivende skyer er dedisert Matti Pellonpää, en Kaurismäki-favoritt som skulle hatt hovedrollen i filmen. Han døde to uker før filminnspillingen startet. Pellonpää hylles i en lang scene hvor Ilona står foran et barndomsbilde av skuespilleren, og ved siden av bildet står det et hvitt lys. Dette er ikke en film man trenger å se mange ganger, den er så finstemt og full av talende musikk, bilder og detaljer at den går inn på deg med en gang. Den melankolske stemningen sitter så dypt at den ikke forlater deg så lett. Menneskene er så troverdige og følsomt framstilt at det faktisk blir vakkert. Slike mennesker ser man ikke så ofte på film, nederlag og nedverdigelser blir møtt med rak rygg. Sjelden er en happy ending så velfortjent som her
Tilbake til programmet

Billetter til arrangementer på USF kjøpes på forsalg eller i døren. Se informasjon i oppføringene til det enkelte arrangement. Bevegelseshemmede har egne parkeringsplasser foran bygningen og enkel adkomst til alle scenene. USF Verftet har ikke ansvar for salg eller refundering av billetter eller programendringer som arrangør gjør.