Leningrad Cowboys Go America (Aki Kaurismãki 1989)

Når du ser Aki Kaurismäkis gravalvorlige komedie Leningrad Cowboys Go America får du følelsen av at den finske regissøren heller vil dø enn å bryte ut i et smil. Dette er både et tegn på kulhet og et uttrykk for komiske prinsipper. Kaurismäkis spøker er ikke designet for å få oss til å le, det ville kreve for mye humoristisk energi. Filmene hans er ellevilt farsistiske, men rytmene er iskalde og de er fylt med en fornemmelse av vektløs melankoli. Ikke det at karakterene er videre dempede. Musikerne som presenteres her, Leningrad Cowboys, er et band fra det store finske ingenmannsland. Lydbildet deres er preget av standard finsk folkrock, utseendet deres er imidlertid en annen historie og på ingen måte standard. Hvis vi tar håret først: Se for deg en svart bikube som har blitt blåst framover av en stiv bris slik at den står ut fra pannen som baugen på en båt eller hornet på en énhjørning. Alle sammen har den samme sveisen, til og med hunden og den lille babycowboyen. De eventyraktige, rocka snabel-slippersene er som tatt rett ut av en Bandidos-versjon av Trollmannen fra Oz (se egen omtale), og utgjør sammen med de billige svarte slipsene og dressene et mer helhjertet forsøk på etablere en look. Filmen begynner med at en produsent prøver å lokke kveggutta vekk fra Finland for å slippe å ha dem skranglende rundt i sitt eget nærmiljø. «They’ll put up with anything there» låter kulokken hans. De åtte trekkspillerne tar ham på ordet, pakker instrumentkassene og likkisten med den dypfryste bassisten og setter kursen mot New York. Her møter de nok et interessant agentemne, som ser for seg bandet som hovedattraksjon i Madison Square Garden og på Yankee Stadium. Det eneste han klarer å ordne i første omgang er imidlertid en spillejobb i sin kusines bryllup i Mexico. For å komme seg dit leier de en annensortert Cadillac. Utleieren er regissør Jim Jarmusch (se egen artikkel), som gjør en gjesteopptreden for regissørkompis Aki. Likkiste og trommer går på taket, bandmedlemmer plasseres i lenestoler i bagasjerommet, og Leningrad Cowboys’ Amerika-turné er i gang. På sin reise over det amerikanske kontinent skifter musikantene musikkstil etter vindretningen. Det er mer enn hva man kan si om regissør Aki Kaurismäki. Det konsekvente underspillet og det bevisst lave spenningsnivået etterlater kanskje et ønske hos tilskueren om et brudd med den stilrene monotonien. Filmen framstiller et moderne mytisk landskap av slitne veikroer og gudsforlatte småbyer sett gjennom umiskjennelig finske øyne, og Leningrad-kuguttas uaffekterte holdning i møtet med denne virkeligheten er da også filmens stadig tilbakevendende punchline.