Film

Ariel ( Aki Kaurismãki 1988 )

Når en gruve i Nord-Finland legges ned, mister Taisto jobben sin. Han sitter på café sammen med en deprimert venn, som gir bilen sin til Taisto, før han går ut på toalettet og farger veggen med hjernen sin. Taisto kjører sør i landet i sin nye Cadillac, hvor han raskt blir kvitt sparepengene sine i møte med noen ranere. Han skaffer seg en dag-til-dag-jobb, og starter en romanse med en parkeringsvakt, som slenger avgårde sine uskrevne bøter og tar en tur i Taistos gromme bil. Taistos romanse ser ut til forandre livet hans, men i Aki Kaurismäkis verden går ikke alt på skinner. Iallfall ikke lenge. Ariels plott består av den ene uheldige hendelsen etter den andre, med Taisto som en vandrende ulykke i midten. Ariel kan minne litt om en amerikansk kriminal-B-film fra 40-tallet, der hovedkarakteren i begynnelsen av filmen forteller med patos i voiceoveren at han aldri har hellet med seg, hvorpå filmen setter ut for å bevise at han har rett. Det meste av likheten stanser likevel ved uhellets tematikk. For Ariel er tvers igjennom Kaurismäki. Han har en visjon, en egen greie han har holdt seg til i alle filmene sine. Det er ikke en visjon av feiende flotte nye holdninger, men av å finne en films rytme, en rytme som passer regissørens egen småskakke sensibilitet. I Ariel består denne rytmen i hvordan de små og store ulykkene kjører kappløp med de små og store absurditetene: den hjelpeløse ordknappheten som etterfølger et nytt slag i ansiktet; det klumsete kroppsspråket under en forelskelse, eller en slåsskamp for den saks skyld; eller hvordan samtaler holdes igang av forbisnakking og pausene mellom setningene. Egentlig veldig realistisk, og veldig morsomt. Det er lett å lese Ariel distanserende og ironisk: ”He he, se hvor ille det går med denne traurige finnen”. Det er for lett, noe som sikkert er grunnen til at ironikerne lenge har trykket Kaurismäki til sitt bryst. Dessuten går man glipp av poenget. Ariel er ikke en ironisk gjenfortelling av finsk fjernsynsteater, den er en streit gjenfortelling, bare gjort med mer lek, mer fynd og mer klem. Grunnen til at det er overbevisende er at filmen ikke er sint. Alle karakterene virker for trette til å være sinte på hva det enn er som gjør dem miserable. De er resignerte, på et midt-imellom-stadium i sine liv. Og det oppsummerer vel mange av Kaurismäkis filmer: Det går nok bra til slutt, men underveis er det så hardt at man holder på å gi opp.
Tilbake til programmet

Billetter til arrangementer på USF kjøpes på forsalg eller i døren. Se informasjon i oppføringene til det enkelte arrangement. Bevegelseshemmede har egne parkeringsplasser foran bygningen og enkel adkomst til alle scenene. USF Verftet har ikke ansvar for salg eller refundering av billetter eller programendringer som arrangør gjør.