Angsten eter sjelen ( Rainer Werner 1973 )

På en regnvåt kveld søker Emmi, en eldre, enslig vaskekone, ly i en ukjent bar. Idet hun kommer inn snur bargjestene seg og stivner. Emmi forstår hvor uvelkommen hun er, men finner seg likevel en stol ved utgangsdøren. En servitør slentrer bort, og Emmi forklarer hvorfor hun har trengt seg inn i en bar for arabiske fremmedarbeidere. Servitøren utfordrer spydig en ung marokkaner, Ali, til å danse med henne. Ali arbeider som bilmekaniker og bor på et rom sammen med fem andre fremmedarbeidere. Han beskriver gebrokkent sin rolle i det tyske samfunnet : «Tysker herre, araber hund.» «Ali» er ikke engang hans rette navn, men en fellesbetegnelse for mørkhudete fremmedarbeidere. Overraskende nok finner Emmi og Ali noe å snakke om mens de forsøker å danse til jukebox-musikken. Det er sent på kvelden, og Ali forbløffer de andre ved å tilby seg å følge Emmi hjem. Hun har vært alene i mange år etter at hennes polske ektemann døde og ungene flyttet ut. Ali er på sin side så ensom som bare en fremmed i et fremmed land kan være. Emmi inviterer Ali på kaffe, og han ser ut til oppriktig å like henne. Som fremmedarbeider er han vant til å bli behandlet som en ikke-person, men for henne er blikkene, hviskingen, de nedsettende kommentarene og intoleransen noe nytt. Angsten eter sjelen er Fassbinders versjon av Douglas Sirks All that Heaven Allows (1955). Fassbinder spilte inn filmen på bare 15 dager. På tross av det enkle formatet og den billige produksjonen blir Angsten eter sjelen ofte regnet blant Fassbinders beste filmer. Ikke så rart, han tok garantert ikke lett på innspillingen. Fassbinder må trolig regnes som tidenes Sirk-aficonado, nesegrus i beundring for melodramaets mesterregissør. "Det kommer ut på ett om det er Godard eller Fuller, meg selv eller en annen, ingen av oss når han til knærne", skrev han en gang i et essay om Sirk. Uten intensjoner om å direkte kopiere sin store inspirasjonskilde, er således Fassbinders film formmessig et godt stykke unna det en forbinder med Sirks melodramaer. Fassbinder har laget et melodrama, men har sløyfet de melodramatiske høydepunktene – bare den stille desperasjonen er tilbake. Formatet er enkelt, alt det uvesentlige er kuttet bort. Angsten eter sjelen er et usentimentalt blikk på de kreftene som virker mot forhold på tvers av raser og kulturer.