Til Siste Åndedrag ( Jean-Luc Godard 1959 )

Til siste åndedrag er milepælen som ga 60-tallspublikummet en kraftig bakoversveis med sin ultra-hipphet, amoral og hyperaktivitet. Her er filmingen like rastløs som hovedpersonen og fortellestrukturen like frynsete som hans rulleblad. Et rulleblad hvor vi finner anklager for ”outrerte og ublyge Humphrey Bogart-etterligninger”, "ran", ”lady-killer” og etter hvert også ”mord”. Til siste åndedrag var den første langfilmen fra den nå legendariske Jean-Luc Godard, og har blitt stående som et av hovedverkene i den franske nybølgen. Skutt med håndholdt kamera i naturlig lys, gir filmen også den rå dokumentariske følelsen man finner i klassikere fra den italienske neorealismen som Sykkeltyvene (se egen omtale) og Rom - åpen by (1945, Cin v-00). Samtidig ville den visuelle stilen gitt Godard en solid omgang med spanskrøret på de fleste filmskoler rundt om i verden. Her finner man åpenbare ”feil” som aksebrudd, springklipp og kameraristing, hvis effekt er at det oppstår brudd i flyten og kontinuiteten i fortellingen. Godard minner oss dermed hele tiden på at det vi ser er en filmet og redigert utgave av virkeligheten, og fremstiller dermed ikke seg selv som en forvalter av den kliss nakne "virkelighet". Dette igjen var en av hovedtankene i teoriene som oppstod rundt nybølgen, og da spesielt i forbindelse med tidsskriftet Cahiers du Cinema. Tanken var at det også sto en auteur bak en filmfortelling, på tilnærmet samme vis som forfatteren bak en roman. Godard har også drapert filmen med allusjoner og referanser både til andre filmer og til annen, først og fremst amerikansk, populærkultur. Usjenert blandes henvisninger til populærkulturelle ikoner som Humphrey Bogart og Thunderbird Coupe 1956-modell med anerkjente kunstneriske størrelser som Picasso, Faulkner og Dylan Thomas. Filmen kunne dermed stått i fare for å falle i meta-fellen, og endt opp som en gigantisk internvits, full av trippelironi og hipp underforståelse forbeholdt filmmagasiner og filmklubbstyrer, og dermed gått normale, følende mennesker hus forbi. Det hadde den også gjort hadde det ikke vært for den dype og oppriktige eksistensielle medfølelsen Godard viser for de to hovedpersonene: den småkriminelle Humphrey-hunken Michel og Patricia, en amerikansk avisselgerske og varulv i Paris. To personligheter det er vanskelig å like og enda vanskeligere ikke å bli glad i der de roter rundt, oppslukt i hver sine verdener, mens de prøver og feiler og feiler i et forsøk på å flette et slags kjærlighetsbånd mellom to tilsynelatende uforenelige liv.