Ghost Dog: The Way of the Samurai (Jim Jarmusch 1999)

Fra og med Stranger Than Paradise har byene Jim Jarmuschs filmer utspiller seg vært steder hvor ulike og ofte uforenelige elementer og kulturer har vært satt på kollisjonskurs. Ghost Dog er regissørens mest eksplisitte sådan. Her er hovedpersonen født blant the boyz’n tha hood, hvor han lever som en samurai og gjør forretninger med mafiaen. Tre lyssky subkulturer med strenge moralske koder som regissøren rister sammen til en sterk og grumsete gangster-longdrink. Der mange regissører ville benyttet anledingen til å si noe om postmoderne forvirring, synes storbymannen Jarmusch å ta religionsblanding som en selvfølge og konstaterer pluraliteten heller enn å tematisere den. Han plasserer seg et sted midtveis mellom den klassiske avantgardefilmens utfordring av filmspråkets grenser, og den japanske regissørkjempen Yasujiro Ozus (se egen artikkel) minimalistiske, kondenserte måte å uttrykke følelseslivet på. Med seg har han Forest Whitaker, hvis uttrykksfulle ansikt er perfekt i en melankolsk historie om skjebne og valg. Som bakteppe aner vi hele tiden det stemningsfulle lydsporet til RZA fra en annen Asia-besatt gjeng, nærmere bestemt Wu-Tang Clan. Det hjelper imidlertid å ha i bakhodet at hovedpersonen Ghost Dog er gal. Han bor i et skur på toppen av ei blokk sammen med duene sine. Han kler seg som en uteligger. Han har to venner, en fransktalende iskremselger (Ghost Dog snakker ikke fransk) og en skjønn, liten og belest 12-åring. I tillegg påtar han seg oppgaver som leiemorder for mafiaen. Mange filmanmeldere har tatt Whitakers karakter som en selvfølge. ”Jo, her har vi en leiemorder, han lever som en samurai, han får instruksjoner via brevdue” og så videre, før de fortsetter med å snakke om regi, skuespillerprestasjoner, Kurosawa og High Noon-referanser. På en stille, søt måte er han gått fullstendig av hengslene, der han som en strengt programert Nintendo-samurai, på grensen til det autistiske, hopper rundt i den amerikanse storbyfaunaen og skyter alle som bryter spillets regler. Ghost Dog er som skapt for å dø. Og her blir han en slags hip-hop-generasjonens Don Quijote, ytterligere en ”dead man” som betrakter livet før han tar sitt siste farvel.