En mystisk mann med gitar kommer til en saloon i en liten by. Saloonen eies av den viljesterke kvinnen Vienna som har hatt et forhold til den fremmede en gang i fortiden. Byfolket er imot henne fordi etablissementet hennes er tilholdssted for Dancing Kid og hans forbryterbande. Andre motiv ligger imidlertid også under overflaten. En dag hun tilfeldigvis er i banken blir den ranet av Dancing Kid. Emma Small, Kids forsmådde elskerinne og anføreren i hatet mot Vienna, sprer rykte i byen om at de to er i ledetog. Det blir starten på en voldsom klappjakt på dem begge. I byen skapes et massehysteri mot virkelige og innbilte fiender – en tydelig parallell til 1950-årenes kommunistjakt.
Johnny Guitar er en merkelig westernfilm. Ikke bare fordi den byr på en vidunderlig tvekamp mellom kvinner, men også på grunn av sin melankolske kjærlighetsfortelling, den utsøkte fortellende fargebruken og alle referanser som er trukket mellom filmen og den samtiden den ble produsert i.
Johnny Guitar er også ekstremt stilfull og er noe av det beste Nicholas Ray har gjort. Man kan gjerne fristes til å binde filmen til film noir-begrepet på grunn av dens stemninger, uttrykksfulle bilder og skarpe dialog. Og enkelheten i selve dramaet gjør det lett å finne politiske ekko som gir denne B-filmen klare holdninger. Rollegalleriet er nærmest koreografert i ulike holdninger og verdier, med en dominerende Joan Crawford i sentrum.
Johnny Guitar. Regi: Nicholas Ray. USA 1954. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, 1 t 50 min.
