Med det detroniserte den Citizen Kane (1941) som hadde hatt tittelen i 50 år.
James Stewart spiller politimannen John «Scottie» Ferguson som etter en dramatisk forbryterjakt får så kraftig høydeskrekk at han må slutte i jobben. Etter en tid tar han imidlertid på seg et oppdrag fra en gammel venn. Han overvåker vennens kone som har begynt å oppføre seg svært merkelig den siste tiden. Scottie redder henne fra å drukne seg selv under San Franciscos Golden Gate Bridge, men ender opp med å forelske seg i henne.
Vertigo er et skarpt portrett av San Franciscos glatte fasader, og sammen med Vindu mot bakgården (1954) og Psycho (1960) utgjør den en trilogi om voyeurismens vesen. Som vanlig er Hitchcock nådeløs når det gjelder sentimentalitet, og intrigen er som en pandoras eske av svik og bedrageri. Malstrømmen av hendelser som Scottie dras inn i speiles ypperlig i både fotograf Robert Burks’ overrumplende fotografiske sjokkeffekter brukt for å beskrive Scotties høydeskrekk, og ikke minst i drømmesekvensen designet av kunstneren John Ferren. Disse har blitt parodiert og plagiert mange ganger siden, uten at det tar noe som helst bort fra gleden av å se originalen.
sw/red.
Regi: Alfred Hitchcock. USA 1958. Manus: Alec Coppel og Samuel Taylor, etter en roman av Pierre Boileau og Thomas Narcejac. Foto: Robert Burks. Musikk: Bernard Herrmann. Klipp: George Tomasini. Medv.: James Stewart, Kim Novak, Barbara Bel Geddes, Tom Helmore m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 7 min.
