Film

Diary of a lost girl - regi GW Pabst, Tyskland 1929

«There is no Garbo, there is no Dietrich – there is only Louise Brooks!» Stumfilm - akkompagneres av Jørgen Larsson på piano

«There is no Garbo, there is no Dietrich – there is only Louise Brooks!» – Henri Langlois

Halvveis inn på 1920-tallet hadde ekspresjonismen i den tyske stumfilmen måtte vike plassen for «den nye objektiviteten» – «die neue Sachlichkeit» – som var opptatt av psykologiske og sosiale problemstillinger. Fantasien og det grensesprengende som hadde vært dominerende i tysk stumfilm de første tiåret etter 1. verdenskrig ble gradvis erstattet av en mer kynisk og resignert sosialrealisme ettersom depresjonen bredde om seg i den tyske samfunnet. Filmene ble ikke mindre severdige av den grunn – kanskje snarere tvert om.

Man skal lete lenge i filmhistorien for å finne en skuespiller som så til de grader har spist opp kamera som Louise Brooks. Likefullt slet hun i Hollywood. I 1927 sa hun opp en gullkantet kontrakt med Paramount for å reise til Berlin hvor hun skulle spille i G.W. Pabst Pandoras eske. I denne og deres andre film sammen, Diary of a Lost Girl, finner man denne sjeldne, nesten magiske kjemien som kan oppstå mellom skuespiller og regissør. Brooks spiller Thymian Henning, som i likhet med karakteren Lulu i Pandoras eske er en ung, vakker kvinne med en problematisk moral. Hun havner på en rehabiliteringsanstalt etter at barnet hun har født alene etter å ha blitt forført av en ukjent mann dør. Anstalten drives med militær disiplin, så hun kommer snart i opposisjon til bestyrelsen. Hun rømmer – og ender opp som prostituert i et bordell.

Ikke overraskende fikk verdens sensurmyndigheter en real håndfull når de fikk The Diary of a Lost Girl i fanget. Den ble stort sett sønderklippet i alle land den ble tillatt oppsatt, og fikk kritikker deretter. Når den da i tillegg var særdeles uheldig med timingen – den hadde premiere i oktober 1929, en liten måned før den første lydfilmen The Jazz Singer fikk sin første oppsetning i Berlin – ble den raskt en glemt film og blant de som druknet i lydfilmens suksess. Ikke før på 1960-tallet ble de gjenoppdaget, da filmene ble restaurert i henhold til Pabst egen, usensurerte versjon, og fikk en verdig oppreisning. Begge filmene regnes i dag blant den sene stumfilmperiodens genuine mesterverk.

For Louise Brooks gikk ikke karrieren like godt. Etter oppholdet i Berlin dro hun til Paris, før hun returnerte til Hollywood i et forsøk på å gjenoppta karrieren. Hennes stemme ble ikke funnet god nok, og etter å ha spilt i flere samlebånds-westernfilmer fikk hun nok, og la skuespillerkarrieren på hyllen. Hun flyttet til New York, før hun på 1950-tallet igjen gjorde seg bemerket i filmens tjeneste da hun flyttet til Rochester, der det enorme filmarkivet til George Eastman House ligger, og begynte å utgi grundige og velskrevne artikler om den filmindustrien hun hadde vært en del av på  1920-tallet.

olep

Tagebuch einer Verlorenen. Regi: G.W. Pabst. Tyskland 1929. Manus: Rudolf Leonhardt, etter en roman av Margarete Böhme. Foto: Sepp Allgeier og Fritz Arno Wagner. Musikk: Jørgen Larsson. Medv.: Louise Brooks, André Roanne, Josef Rovenský, Fritz Rasp, Vera Pawlowa, Franziska Kinz m.fl. Tyske mellomtekster, engelske undertekster. Akkompagneres av Jørgen Larsson på piano. Digital kopi, s/hv, 1 t 53 min.

Tilbake til programmet

Billetter til arrangementer på USF kjøpes på forsalg eller i døren. Se informasjon i oppføringene til det enkelte arrangement. Bevegelseshemmede har egne parkeringsplasser foran bygningen og enkel adkomst til alle scenene. USF Verftet har ikke ansvar for salg eller refundering av billetter eller programendringer som arrangør gjør.