Det er castingen, et helstøpt manus og en nydelig realisering av dette som gjør The Last Picture Show til et lite mesterverk. Filmen har så interessante, levende og virkelige karakterer at man glemmer hvor deprimerende den egentlig er. De unge karakterene er så forvirrede og uforløste at deres overgangsritualer handler mer om ungdommens og uskyldens bortgang enn om det voksne livets begynnelse. Det som skjer med byen er symptomatisk for deres personlige nedadgående spiral. Det er ikke noe som begynner når forandringene tar til for alvor, det er noe som forsvinner for godt.
Før Bogdanovich regidebuterte var han filmviter og -skribent, og hadde i den forbindelse hatt samtaler med mange av sine forbilder – som John Huston, Howard Hawks og John Ford. I en tid da Hollywood-filmen gjennomgikk et lite hamskifte, laget han en på samme tid gammeldags og moderne film som speiler samspillet mellom film og samfunn. Mange av scenene som utspiller seg i byens kino inneholder scener fra gamle Hollywood-klassikere. Kontrasten mellom Hollywoods romantiserte amerikanske idealer og livet i småbyen resulterer ofte i sublimt talende eksempler på at tiden som forsvinner i bakspeilet ikke nødvendigvis var god, men at tiden som kommer heller ikke nødvendigvis fører noe bedre med seg.
sw/red.
