Night of the Living Dead/Night of Anubis/Night of the Flesh Eaters. Regi: George A. Romero, USA, 1968. Manus: George A. Romero og John A. Russo. Foto: George A. Romero. Medv: Judith O'Dea, Russell Streiner, Duane Jones, Karl Hardman m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, s/hv, 1 t 36 min.
Night of the Living Dead
George A. Romero vet å sjokkere. Allerede i de første minuttene av sin aller første spillefilm begår han en scene som har brent seg inn i den moderne horrorfilmens historie. Et søskenpar går over en kirkegård i fullt dagslys, på vei til sin fars grav. Disharmonisk musikk akkompagnerer dialogen deres. I det fjerne høres torden, en mann i mørk dress nærmer seg. Uten forvarsel angriper han, og klubber ned broren. Søsteren Barbara unnslipper så vidt det er. Tordenen blir høyere, musikken skifter til pauker og basuner idet hun fortvilet flykter fra angriperen. Vettskremt greier hun å søke tilflukt i et forlatt hus, der mesteparten av denne klaustrofobiske filmen skal utspille seg.
Night of the Living Dead ble i de første årene etter at den ble laget sett på som zombiefilmens höjdare, grunnet grafisk beskrevne mord, innvollsgnafsing, lemlestelse og uendelige horder med ustoppelige levende døde. Etter dagens standard er imidlertid splattereffektene moderate, men filmen har likevel beholdt evnen til å sende frysninger nedover ryggen på publikum. Romero har selv regissert, fotografert, klippet og skrevet Night of the Living Dead. Resultatet er en form- og fortellemessig knockout. Filmen brøt i sin samtid de fleste konvensjonene innen horrorgenren, der uvanlig realistisk dialog sammen med behandling av komplekse mellommenneskelige forhold ga mer preg av europeisk enn amerikansk film; mer preg av modernistisk film enn billig horror. Filmens stil beskrives best som dokumentarisk ekspresjonisme, der det håndholdte kamera slipper realismen inn på publikum, mens de mer stiliserte scenene skriker av disharmoniske billedkomposisjoner, stedlig forvirring, desperasjon og angst. Ekspresjonismen er til tider så påtrengende at selv dagslyset synes redd for mørket. Slik den europeiske filmen og dokumentarfilmen et tiår tidligere hadde gjort revolusjon med mindre, mer bevegelige og håndholdte kamera, gjorde Romero det nå i den utskjelte horrorfilmen, i fryktens ærend.
Bortsett fra sine åpenbare filmatiske kvaliteter er Night of the Living Dead i ettertid blitt stående som en film som sier vel så mye om USA som noen av de mer stuerene, aktede og kanoniserte amerikanske 1960-tallsfilmene. Et viktig poeng er at Night of the Living Dead er en uavhengig produsert film laget uten støtte fra de store filmstudioene i Hollywood. Dette ga regissørene større frihet, ikke bare i voldsfremstillingen i filmene, men også i valg av tema og allegorisk verdi. Romero har forsynt seg av begge disse frihetene. Noen av scenene i Night of the Living Dead har åpenbare likhetstrekk med samtidens borgerrettighetskamp. Her finnes både lynsjegjenger og politihundangrep, mens dumme, uvitende sheriffer uten sosiale antenner gjør mer skade enn gagn i kampen mot de levende døde. Romeros valg av den mørkhudede Duane Jones i hovedrollen var også dristig, og filmens aller siste scene er et beiskt, undergravende spark mot etablissementet som prøvde å holde styr på et samfunn mer og mer ute av kontroll.
sw
