De to kompisene Arthur og Franz, av Godard beskrevet som to landsens fettere av Jean Paul Belmondo i Til siste åndedrag (se egen omtale), er to selvopptatte unge typer som leker amerikanske gangstere. I halvt alvor, halvt lek, spiller de ut sine forbilder. De mimer Billy The Kids død, løper ned korridorene i Louvres i full fart, imiterer småfikse dansetrinn og tropper halvhjertet opp på kurs for å forsøke å lære seg engelsk. Her møter de Odile, som for å bli akseptert som deres venn, tilbyr dem en ekte kriminell handling: De kan stjele hennes tantes penger. Som sagt, så gjort. De tre amatørene tar seg inn i tantens store hus, men når de trer inn i gangsterskikkelsene klarer ikke Arthur og Franz lenger å skille mellom fiksjon og virkelighet. De ser på seg selv med romantisk distanse, selv når de utfører tilsvarende uromantiske handlinger. Men pistolene deres skyter ekte kuler.
Karakterene skifter mellom deres filmgangster-identiteter og deres egentlige jeg. I det ene øyeblikket kan Franz plutselig slå Odile fordi hun protesterer mot at de mishandler tanten henes, mens han i det neste øyeblikket spør om hun elsker ham. Med overlegg og list leker Godard med våre forventninger til karakterenes "logiske" handlingsmønstre. Den underholdende slutten ville være bisarr etter alle andre filmers standarder, men her passer det perfekt. Legg til Coutards deilige svart/hvite cinemascope og Legrands smittende musikk, og du har en filmpastisj det er vanskelig ikke å like.
CiO/red.
Bande à part.
Regi: Jean-Luc Godard, Frankrike, 1964.
Manus: Jean-Luc Godard, etter en novelle av Dolores Hitchens.
Foto: Raoul Coutard.
Musikk: Michel Legrand.
Medv: Anna Karina, Claude Brasseur, Sami Frey m.fl.
Utleie: NB. Fransk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv,
1 t 35 min.
Blllett kr. 80.
Medlemsbillett kr. 40.
Medlemsskap kr. 100.
