Powaqqatsi er andre film i Godfrey Reggio og Philip Glass sin "qatsi"-trilogi. Der den første, Koyannisqatsi (1982), betonte kontrastene mellom uberørt natur og urban-kulturen i USA, med klar adresse til menneskenes ureflekterte forhold til øko-krise og samfunn i ubalanse, er oppfølgeren utvidet til å omfatte kontrasten mellom rike og fattige land. Med fokus på mennesker i den tredje verden har Reggio satt seg som mål å illustrere det faktum at fattigdommen ikke er selvforskyldt, men snarere et produkt av industrilandenes overflod og grådighet.
Powaqqatsi har som sin forgjenger ingen lineær utvikling i hva den ønsker å fortelle. Den utvikler seg i en evig strøm av bilder disponert i forskjellig klipperytme og kamerahastighet. Men der Koyannisqatsi fremstår med kornede bilder og med en "mørk musikk" der orgel er fremtredende i lydbildet, er Powaqqatsi holdt i klare, distinkte farger, nærmest med et prangende preg, og ledsaget av en musikk som på mange måter er forskjellig fra det man forbinder med Philip Glass; en tonal og rytmisk utstrakt helhet med et bredt klangspekter, bestående av instrumenter fra andre musikkulturer.
Filmens ustoppelige formidling av bilder, det kraftige øs av visuelle former og lydlige henvendelser gjør at seeren må drives opp i filmens ulike tempo for å kunne absorbere verket som totalitet. Filmen er opplevelsesrelatert i stedet for faktaorientert; den er fragmentert fremfor å være helhetlig, og selv om den har en overordnet tredelt form, er det ingen rød tråd å finne i de enkelte delene. Summa summarum kan Powaqqatsi kanskje sies å være en genuin postmodernistisk erfaring.
olep
Powaqqatsi.
Regi: Godfrey Reggio, USA, 1988.
Manus: Godfrey Reggio og Ken Richards.
Foto: Graham Berry og Leonidas Zourdoumis.
Musikk: Philip Glass.
Ingen tale, utekstet. 35mm, farger,
1 t 39 min.
