Film: CASABLANCA, regi Michael Curtiz 1942

Casablanca. Regi: Michael Curtiz, USA, 1942. Manus: Julius J. Epstein, Philip G. Epstein og Howard Koch. Foto: Arthur Edeson. Musikk: Max Steiner. Medv: Humphrey Bogart, Ingrid Bergman, Paul Henreid, Claude Rains, Conrad Veidt m.fl.. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 42 min. Casablancas trekanthistorie mellom nattklubbeieren Rick, hans tidligere elskerinne Ilsa og hennes nåværende mann Viktor står som et av de absolutte høydepunktene fra drømmefabrikken i Hollywood. Fortellingen om den umulige kjærligheten er for mange selve Kjærlighetshistorien. Fortellingen beveger seg mellom sosiale forpliktelser og lidenskapelige minner fra en annen tid og et annet sted. Det uventede møtet i et nervespent Marokko under andre verdenskrig, gir grobunn for gjenoppdaget spenning, men også usikkerhet og tvil mellom Rick og Ilsa. Filmatisk fremstår det snuskete og uærlige miljøet som preger transitbyen Casablanca i sterk kontrast til renheten og hederligheten som hersker mellom Ilsa og hennes to menn. Dette til tross for Ricks barske fremtreden og replikker som "I'm not fighting for anything anymore, except myself. I'm the only cause I'm interested in." Musikken, intrigen, replikkene og ikke minst sluttscenen har vært med på å gjøre dette til en av tidenes desidert mest populære filmer, men ingenting var gitt på forhånd. Seks uker før innspillingen tok til hadde produksjonsselskapet Warner det meste på plass: en god regissør, dyktige fagfolk samt fortreffelige skuespillere. De manglet bare én ting - et manus. Det eneste som forelå var rettighetene til skuespillet "Everybody Goes to Rick's" av Murray Burnett og Joan Allison. Med utgangspunkt i dette ble manuset skrevet etter hvert som innspillingen skred frem, og medførte i god moderne såpeoperastil at ingen kjente den endelige handlingen. Denne uvisshetsfølelsen smitter også over på filmens historie: Ville Rick og Ilsa være sterke nok til å ofre kjærligheten for Viktors posisjon i motstandssaken? Interessant nok hadde krigen så stor effekt i Hollywood at Humphrey Bogart, kjent for sine roller som den mest kyniske av alle filmdetektiver, ble forvandlet til et patriotisk forbilde i sin fremstilling av Rick: en desillusjonert mann med en samling bitende replikker, men samtidig villig til å ofre sitt livs kjærlighet for en annen manns liv. Casablanca er filmen som virkelig inneholder "alt" fra Hollywoods melodramatiske gullalder, og den ble i 1943 belønnet med de tre gjeveste Oscar-statuettene: beste film, beste regissør og beste manus. Så hva annet kan man si enn: "Play it again, Sam!" olep/red.