Film: Den fabelaktige Amelie fra Montmartre, regi Jean-Pierre Jeunet 2001

Le Fabuleux Destin d'Amelie Poulain. Regi: Jean-Pierre Jeunet, Frankrike, 2001. Manus: Guillaume Laurant og Jean-Pierre Jeunet. Foto: Bruno Delbonnel. Musikk: Yann Tiersen. Medv: Audrey Tatou, Mathieu Kassovitz, Rufus, Serge Merlin, Jamel Debouzze m.fl. Fransk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 2 min. Den fabelaktige Amelie fra Montmartre Etter at Amelies mor dør i en tragikomisk selvmordsulykke, blir Amelie overlatt til sin fars, fortåelig nok, noe triste tilværelse. Hardt preget av rollen som enkemann lager Raphaël Poulin et mausoleum for sin avdøde kones aske i hagen, og omgitt av blomster og miniatyrstatuer er det hit han retter det meste av sin oppmerksomhet. Amelies barndom blir preget av ønsker om nærhet og omtanke fra sin far, men alt Raphaël gir henne er jevnlige legeundersøkelser hvor han, feilaktig, konkluderer med at hun er uhelbredelig hjertesyk. Dette fører til at Amelie får en isolert barndom og hun søker derfor flukt i rike drømmer og boblende fantasier. Disse drømmene og fantasiene tar hun med seg i kofferten når hun som attenåring retter nesen mot Montmartre og begir seg ut på sitt nye liv som servitrise på kaféen Les 2 Moulins. Det er nå den virkelige handlingen tar til, og via Jeunets svært så fargerike fortellerglede blir vi tatt med videre inn i Amelie Poulins unike univers og hennes søken etter en sjelevenn. Som en slags Zorro-figur beriker Amelie sin hverdag med å gjøre små og store gode gjerninger for menneskene rundt henne, uten at de selv får vite hvem som står bak. Når hun en dag møter Nino ved en fotoautomat vet hun umiddelbart at han er den rette, og med et fotoalbum som eneste ledetråd kaster hun seg langsomt ut i Paris' romantiske kulisser på jakt etter sin andre halvdel. Med sin kjærlighet til livet og menneskene rundt seg er Amelie en livsbejaende påminnelse om å ta vare på disse små gleder vår tilstedeværelse daglig sjenker oss. Jean-Pierre Jeunet har tidligere i samarbeid med Marc Caro skapt uforglemmelige filmer som Delikatessen (1991) og De fortapte barns by (1995), og sammen har de blitt kjent for sin mørke, komiske, noe groteske stil. Denne gangen står Jeunet på egenhånd, men han vakler ikke av den grunn. Jeunets fargebruk og sans for det bisarre har blitt hans varemerke, men der hvor hans to tidligere produksjoner i samarbeid med Caro var preget av en mer skitten stil, har han her gjort et portrett av en kvinne som er like fargerik som bildene vi ser. Den fabelaktige Amelie fra Montmartre er en trylledrikk uten sidestykke og jeg vil påstå det er så godt som umulig å se filmen uten å ende opp beruset av denne herlige, franske feelgood-en Jeunet så innbydende legger opp til. Anette Sannes Knutsen