Film: HOUSE OF WAX Regi: André De Toth, USA, 1953

HOUSE OF WAX Professor Henry Jarrod er besatt av voksfigurer. Etter å ha tapt hele sin samling med figurer og blitt lemlestet til det ugjenkjennelige i en mystisk brann, har han startet sin sinnssyke søken etter å gjenoppbygge samlingen. Men denne gangen har Jarrod tydd til ekstreme midler. På åpningen av utstillingen blir museumsgjengeren Jane Allen overrasket over voksfigurenes livaktighet, og hun blir svært redd da hun kommer over en avstøpning av Jeanne D'Arc, som ligner mistenkelig mye på hennes nylig forsvunnede samboerske. House of Wax har fått status som en av de største klassikerne innen 3D-filmen. Med rette. Den er en underholdende og akkurat passe campy horrorfilm, nydelig realisert med 3D-foto som knapt kan bli bedre. At regissør André de Toth bare kunne se med ett øye, og dermed ikke evnet å se noe som helst i tre dimensjoner, synes ikke å ha skadet verken filmen eller dens rykte. Som i de fleste gode tredimensjonale filmer går man ikke for de billigste ut-av-lerretet-triksene, men bruker 3D til å underbygge filmens stemning og handling. De drøyeste effektene tas i bruk der de kommer best til nytte, og i House of Wax er dette gjort med en sunn dose humor. I et basketak synes en ung Charles Bronson faktisk å hoppe fra publikum og tilbake i lerretet. Det er ubetalelig, og det er slike over-toppen-scener som gjør at filmen uten unntak setter en så god stemning i sitt publikum. sw