Film: BLUE VELVET Regi: David Lynch, USA, 1986

BLUE VELVET De første bildene i Blue Velvet, akkompagnert av Bobby Vintons fløtesang med samme tittel, er nærmest demonstrative i sin kitschaktige idyllisering. Det hele minner om grelle postkort fra 1950-tallets USA: Et hvitt stakittgjerde mot en klar blå himmel; noen unaturlig røde tulipaner; en brannbil med vinkende brannmenn kjører sakte nedover gaten. En middelaldrende mann vanner plenen utenfor sin trygge forstadsvilla. Plutselig får mannen krampetrekninger, mister vannslangen og segner om på gresset. Mens vannslangen fortsetter å sende kaskader av vann ukontrollert utover plenen, begir kamera seg egenhendig ut på vandring ned i gresset til insektenes marerittverden. En verden ute av kontroll, hvor det yrer og myldrer, og hvor billene i en orgie av hvesende lyd er i ferd med å fortære et menneskeøre. Den korte åpningssekvensen oppsummerer filmens handlingsforløp og tematikk: Idyll og orden er kun en illusjon, under overflaten finnes det kaotiske og destruktive. Blue Velvet handler også om overskridelsens fascinasjon. Her møtes dag og natt, renhet og råttenskap. Påstanden er at disse motsetningene hører hjemme i alle menneskers sinn. olep/red.