"Husbytte", Regi: Juan Carlos Tabío, Cuba, 1984

Husbytte er erketypisk for Cubas friske nye giv midt på åttitallet: en komedie av en debutant, med et aktuelt tema og kritikk av samtidige samfunnsproblemer. En mor vil gjøre et husbytte til et finere strøk for å få datteren sin unna en type hun ikke går god for. Det er langt fra enkelt, og historien utvikler seg til en slags forviklingskomedie. Den unge regissøren Tabío går løs på boligmangelen i landet. Det er ikke lov å kjøpe og selge leiligheter sånn helt uten videre på Cuba. Man kan bare bytte med et eventuelt mellomlegg. Ikke lenge etter at Husbytte hadde gjort rent bord i billettbodene, ble disse reglene myket opp. Den politiske eliten sies å ha noen følere ute på hva som skjer i kulturlivet for å finne ut hvor skoen trykker. Tabíos debut handler også om generasjonskløft. Unge cubanere på åttitallet hadde ikke opplevd fattigdom og diskriminering under Batista, og forholdt seg til feiltrinnene under det gjeldende styret. De eldre skjøv derimot gjerne problemer under teppet for å unnskylde lederene som hadde revolusjonert øya. Konflikter mellom generasjoner finnes i alle land, men blir nok sterkere hvis man må bo oppå hverandre i små rom. Et annet problem som gjorde seg gjeldende på Cuba på åttitallet, var at arbeidsmarkedet var fullt. De som hadde fått utdanning etter revolusjonen hadde fått jobb, men den yngre generasjonen hadde ingen framtidsutsikter eller mulighet for sosial mobilitet, til tross for utdanning og sosial sikkerhet. Desillusjonen bredde seg fort, noe som ble mye verre på nittitallet. Rosita Fornés, som spiller moren, hadde da revolusjonen kom i 1959 alt hatt en heidundrende karriere som sangerinne på cabareter over hele Latin-Amerika. Veteranens skuespillerkarriere var brokete før revolusjonen og etterpå var det ganske stille fram til Husbytte. Siden har hun spilt i filmer av flere av den nye generasjonens friskeste navn. Hun er katolikk i et land som lenge lekte ateistisk, delvis på grunn av smertefulle erfaringer med den katolske kirke, og hun har alltid blitt fulgt av personlige og politiske kontroverser. Cubanske komedier skal være skarpe, og ha en solid dose svart humor. Da cubansk film kom ut av 15 års komisk dvale på åttetallet, pøste Tabío på med disse ingrediensene, og alle cubanerne datt av stolen.