Megaleksandros, av Théo Angelopoulos

Megaleksandros Døden, men også håpet om å kunne skape en bedre verden, er de to polene som utgjør tema i Angelopoulos’ mektige drama Megaleksandros. Det er 1. nyttårsdag 1899. En farlig banditt rømmer fra fengselet, og rir bort på en hvit hest. Folket kaller ham Aleksander den Store, ettersom han blir sett på som et mytisk symbol på folkelig oppstand. Ved hjelp av sine menn kidnapper banditten en gruppe engelske diplomater, og holder dem som gisler i landsbyen sin. Han nekter å løslate dem før myndighetene gir ham amnesti, og gir landet tilbake til bøndene. Bøndene, som har dannet et lite samfunn under ledelse av en sosialistisk lærer, ønsker Aleksander og hans bande velkommen, og hyller ham som sin store befrier. Aleksander ønsker på sin side ikke å delta i landsbyens liv. Han lever i ensomhet, bare omgitt av sine menn og lidende av epileptiske anfall. Megaleksandros er Angelopoulos’ mest ambisiøse verk. Den er en episk kontemplasjon over historien, og hvordan idealer ofte blir korrumpert av makt. Aleksanders forandring fra frigjører til tyrann skal være en slags speiling av regissørens oppførsel under arbeidet med filmen i de makedonske fjellene. Filmen ble til under svært vanskelige omstendigheter. Innspillingen var et mareritt for alle involverte, på grunn av snøstormer, forsinkelser og ekstrem kulde. I Venezia i 1980, da Megaleksandros skulle ha premiere, gikk det rykter om at den ville bli sju-åtte timer lang. Angelopolous selv fortalte pressen at "det er mulig at dette blir min siste film". Uansett vant den Gulløven i Venezia, og har siden blitt stående som en av regissørens mest imponerende filmer. Filmen er ikke bare enestående på grunn av sin tilblivelse, men også i kraft av sin formelle struktur. Kamerakjøringer som varer opp til ti minutter gir oss følelse av pusterom og overblikk. Dessuten er den enestående i sin behandling av myte og historisk sannhet. Akira Kurosawa har sagt følgende om filmen: "Gjennom sin linse ser Angolopoulos på ting i stillhet. Det er vekten av denne stillheten, og intensiteten i det ubevegelige blikket, som gjør denne filmen så sterk at seeren ikke kan løsrive seg fra lerretet. For meg selv kan jeg si at jeg virkelig følte nytelsen ved filmen, i den mest absolutte betydning av ordet".