Quai Des Orfèvres, Henri-Georges Clouzot, Frankrike 1947

Quai des Orfèvres Quai des Orfèvres er Clouzots første film etter utestengelsen. Han ble etter frigjøringen nektet å ha noen som helst befatning med filmproduksjon, etter at budskapet i Le Corbeau (se egen omtale) ble feiltolket så langt i gal retning at han ble tatt for å være nazi-okkupantenes medløper. Filmen har alle kjennetegnene fra en film noir etter klassisk oppskrift – mørke og tomme bakgater med lange skygger, konstant og artistisk dandert sigarettrøyk, gåtefulle helter, drepende begjær og sjalusi. Den kokette parisiske sangerinnen Jenny og hennes sjalu pianist-ektemann Maurice involveres i et intrikat mordmysterium. Etter at Jenny tilbys en rolle i en av filmprodusenten Georges Brignons filmer, truer Maurice ham på livet. Kort tid etter dukker liket av Brignon opp, og Maurice er hovedmistenkt. Det er imidlertid ikke i avsløringen av morderens identitet at filmens lokkemiddel ligger – djevelen finnes i detaljene. På den ene siden detaljene i det man umiddelbart kan lese ut av filmens ytre: det realistiske portrettet av de parisiske revyscener, de smale regntunge bakgatene og det uendelig trege byråkratiet i de franske politistyrkene. På den andre siden det man kan lese mellom linjene: Clouzot har i nærmest alle filmene sine en politisk subtekst, eksempelvis anti-fascisme i Le Corbeau og anti-kapitalisme og –amerikanisme i The Wages of Fear (se egne omtaler). Sistnevnte kan også betegnes som temmelig reaksjonær hva angår seksualpolitikk, og i så måte er Quai des Orfèvres heller intet unntak. Begge filmene var milevis forut for sine amerikanske sammenligningsgrunnlag når det gjelder homoerotiske antydninger. I The Wages of Fear arter disse antydningene seg kanskje nettopp bare som antydninger, men i Quai des Orfèvres er de atskillig mer eksplisitt uttrykt. Fotografen Dora er forelsket i bestevenninnen Jenny, men lider seg gjennom denne forelskelsen i stillhet. Disse seksualpolitiske subtekstene har ikke samme funksjon som de ovenfor nevnte politiske subtekstene, som er mer fundamentale for plottets utvikling og historiens kvalitet. De har på sin side nærmest utelukkende en politisk provokativ funksjon – bakt inn i historien for å statuere et eksempel og markere et utfordrende ståsted.