Piratene, Morten Kolstad, Norge 1983

Piratene I Piratene følger vi en gjeng arbeidsløs ungdom i en mindre by i Nord-Norge. Forholdene i den lille fiskebyen er skrale for ungdommene, og mangel på arbeid gjør at de bare blir gående å drive dank. Frustrerte og lei av sin egen håpløse situasjon starter de opp en form for illegal nærradiovirksomhet. Radioen er ment som å være et supplement til trauste NRK – dette var tross alt før Petre sin tid. Selv om dette var i nærradioens spede barndom, og det nok var så som så med konsesjonsvilkår, utarter radiodriften til ungdommene seg til en mobil piratradio hvor de angriper byens samfunnsstøtter og de håpløse arbeidsmulighetene for ungdommen. Gjennom sine radiosendinger provoserer ungdommene både lokalsamfunn og myndigheter. Etter hvert settes både peilebiler og politistyrker inn for å få kneblet den mobile radioen. Dette er imidlertid lettere tenkt enn gjort og til slutt mobiliseres alle krefter i en avgjørende jakt på ungdommene - en jakt som fører mot filmens dramatiske klimaks. Filmens actionfylte sluttscene markerte starten på det som gikk under betegnelsen "helikopterperioden" i norsk film. Bjørn-Erik Hanssen skrev opprinnelig historien som et skuespill for ungdom i Lofoten i 1979, og kalte stykket "Radio Feskslog". Ideen fikk han da han vandret rundt i Svolvær, samtidig som han leste i avisa om de franske stålarbeidernes kamp for å bevare arbeidsplassene sine ved hjelp av senderen "Radio Stålhjerte". Skuespillet ble oppført åtte ganger og Hanssen spilte selv en av rollene. Senere kjøpte Norsk Film materialet, og i samarbeid med Erik Løchen og regissør Morten Kolstad ble stoffet omarbeidet til film. Det har også blitt både roman og radioteater av ”Radio Feskslog”. Mye av det vi har sett av ungdommelig opprør i norsk film tidligere kommer gjerne til utrykk gjennom anarkistisk-kverulantiske meninger. I Piratene er det imidlertid kampen for tilværelsen som preger opprøret. Den deprimerende arbeidsløsheten gjør at skytset blir rettet mot det bestående samfunn – et samfunn som ikke synes å ha bruk for dem.