Eraserhead, David Lynch, USA 1977

ERASERHEAD Eraserhead er et uklassifiserbart tilbakevendende fenomen i filmklubbsammenheng. Dette semesteret vises filmen på Cinemateket USF i forbindelse med høstens Lynch-serie. Regissøren har selv uttalt at filmen er et resultat av erfaringer gjort i et fattigkvarter i Philadelphia hvor han en periode bodde sammen med sin kone og deres barn: «Miljøet var voldelig, hatefullt og skittent. Det er virkningen dette miljøet frambrakte aller innerst i meg som Eraserhead er et produkt av.» Filmens fortelling lar seg forsøksvis oppsummere i følgende resymé: Den forteller historien om Henry Spencer som sammen med Mary får et «barn» med overutviklede orale behov. Mary flykter fra denne skrikende vanskapningen. Henrys situasjon forverres når avkommet blir alvorlig sykt og nekter å ta til seg føde. Da vender Henry blikket innover mot Damen i radiatoren, en forførerisk kabaret-artist med enorme svulster på kinnene. Ved å nærme seg drømmen og marerittets logikk, avdekker Lynch på en nærmest psykoanalytisk måte lag på lag med virkelighet og drøm, og trekker tilskueren inn i en malstrøm av skakende opplevelser. Dersom Eraserhead har en stamfar innen filmen er det muligens Buñuels og Dalís Den andalusiske hund (1928, Cin v-04), skjønt enkelte emosjonelle tilstander i Eraserhead, hovedsakelig en puritansk redsel for sex, forplantning og farskap, hevdes å være Lynchs egne. Formen Eraserhead fortelles i er et lappeteppe av gags, vevd sammen av en humoristisk rytme som har mye til felles med den franske regissøren JaquesTati, dog med den forskjell at Lynchs svarte humor grenser til det desperate. I en særstilling står scenene med «babyen». Lynch har nektet å uttale seg om hvordan den reptilaktige humanoiden ble skapt. Animasjonsekspertenes tips spriker mellom et kalvefoster og et kamuflert fiskehode. Mer interessant er det å legge merke til de motstridende følelsene Henry får overfor framtoningen: Frykt og avsky, men samtidig ansvar og sympati. Denne fascinasjonen av det groteske og absurde er et av særtrekkene ved Eraserhead. Det er en film merket av Lynchs regi og personlighet. Men med sin dristighet skiller den seg også fra hans senere arbeider. Dens langsomme stil gjør at seeren får tid til å fordype seg i handlingen, de dunkle bil-dene og den dystre stemningen. Det tok grunnet pengeproblemer og en ekstremt perfeksjonistisk regissør årevis å få ferdigstilt filmen. Men da den endelig fant sitt publikum i 70-årenes New York, tok det ikke lang tid før den bygget seg opp en solid tilhengerskare. Ved gjensyn av filmen på 2000-tallet står vi overfor et verk som står i en særstilling i avantgardefilmens historie.