A Bucket Of Blood, Roger Corman, USA 1959

A Bucket of Blood Med A Bucket of Blood ville Roger Corman føre videre suksessoppskriften fra Not of this Earth (1957), der han mikset horror med lett galgenhumor. Den store forskjellen var at mens han tidligere såvidt hadde pirket borti horrorfilmens komiske elementer, lesset han nå på med svart humor og en satirisk rammefortelling. Og dette må man be-rømme ham for. Sam Raimi har fått mye ære for å gjøre noe av det samme med Evil Dead-filmene, men Corman gjorde altså dette over 20 år tidligere, og i et helt annet kulturelt klima. Noe kreditt har da Corman også fått: A Bucket of Blood markerer et skille i hans produksjon, og var filmen som gjorde ham mer eller mindre respektert blant samtidige kritikere som tidligere betraktet Corman som en «13 på dusinet»-B-filmskaper. Beatniks, aparte kunstnere, junkier, turister og folk-musikere henger rundt en kafe i Greenwich Village som heter The Yellow Door. Walter Paisley er en nerdete fyr som lever ensomme dager som går med til å idolisere beatkunstnere, men er ikke selv en særlig talentfull kunstner. Han hører på den beinharde anti-etablissement-poeten Maxwell Brock som resiterer sine bitre dikt mot materialismen, lærer dem utenat og higer etter å følge i hans fotspor. Han drømmer om å bli en kjent kunstner og gifte seg med drømmedamen Carla, som også jobber på The Yellow Door. En dag blir Walters husvertinnes katt sittende fast inni veggen i Walters sjabre leilighet. Remjingen irriterer Walter, og han prøver å grave katten ut av veggen med kjøkkenkniven. I prosessen stikker han katten til døde, men i et øyeblikk av inspirasjon (og for å dekke over udåden) heller han gips over katten og lager en grusom skulptur. På kafeen blir verket «Dead Cat» hyllet for sin realisme, og Walter får sin berømmelse. Men som alle vet har berømmelse sin pris, særlig for talentløse wannabeartister. Igjen må han bruke ukonvensjonelle metoder for å lage skulpturer, og som et resultat begynner folk å forsvinne. A Bucket of Blood kan lett kalles «den beste filmen noen gang laget på under fem dager,» men dette sier ikke så mye om filmens andre kvaliteter. Datidens beatnik-miljø var rimelig respektert, og å gjøre lett exploitation om til en satire over dette krever sin mann. Manusforfatter Charles B. Griffith har skrevet minneverdige karakterer så vel som skarpe og treffende dialoger. Maxwell Brocks resiteringer er rett og slett gode tekster. Hans første scene, med atonal saksofon i bakgrunnen, er en effektiv åpning av en film, og har av kultfilmentusiaster blitt lært utenat slik fans av Pulp Fiction (1994, Cin s-03) lærte Jules’ Esekiel-messing.