Metropolis, Fritz Lang, Tyskland 1927

Metropolis Handlingen i Metropolis finner sted i den futuristiske byen med samme navn. Byen er bygget opp som en scene hentet fra Dantes «Den guddommelige komedie». Øverst, over selve bykjernens gateplan, finner vi herskerklassens paradis. Under jorden bor den utbyttede arbeiderklassen som betjener industriherrenes fabrikker. I en evig kamp med overdimensjonerte maskiner reduseres arbeiderne til tannhjul i Metropolis’ mega-maskineri. Den unge, vakre arbeiderpiken Maria forsøker å organisere arbeiderne til fredelig protest mot utbyttingen. Hun har suksess som agitator, og opparbeider seg en stor tilhengerskare. Freder Fredersen, sønn av Metropolis’ sterke mann, Johan Fredersen, stiger ned fra sitt sete i Edens hage, for å leve ut sine sympatier med arbeiderklassen. I dette underjordiske helvetet forelsker Freder og Maria seg, men Johan Fredersen ser på henne som en trussel mot den herskende klassen. Han planlegger å få henne kidnappet, og erstattet med en robotkopi, for å slik få kontroll over arbeiderne. Metropolis er kjennetegnet av ekspresjonistiske teknikker: Kostymer, arkitektur, mimikk og spillestil er stilisert. I Metropolis har imidlertid Fritz Langs ekspresjonistiske, visuelle kreativitet funnet utløp i en futuristisk dystopisk genre, hvor kun regissørens fantasi setter grenser. Godt hjulpet av scenografene Otto Hunte, Erich Kettelhut og Karl Vollbrecht skapte Lang, som selv hadde studert arkitektur, en strømlinjeformet fremtidsby med røtter både i den klassiske arkitekturen så vel som i den monumentalistiske art deco-stilen. Byen er i det ene øyeblikket idyllisk som et glemt Arcadia, i det neste like overfylt og dekadent som Los Angeles i Blade Runner (se egen omtale) for så å bli et maskinelt, industri-inferno langt dystrere enn Chaplins Moderne Tider (1936, Cin h-99). Langs Metropolis er muligens den mest innflytelsesrike filmbyen noensinne skapt av en regissør. Det er likevel ikke bare byen som har satt spor etter seg i filmhistorien. Den onde vitenskaps-mannen Rotwangs forsøk på å skape et mekanisk menneske, en kyborg, markerte også noe helt nytt. Selv om det tidligere var skapt kunstige menesker og det etter hvert kom frankensteiner på det store lerret, er Rotwangs Maria-kyborg av en egen klasse. Scenen der robotkroppen gis liv av Marias sjel, og dermed blir kyborg, er en visuell fest den dag i dag. Motivet som introduseres i denne scenen, mennesket som er dels menneske dels maskin, har fascinert både filmkunstnere og kinogjengere siden. På et moralsk-politisk nivå er en dyptfølende sosial protest, fylt med spesialeffekter som overgår det meste av det som inntil 1927 hadde blitt vist på lerretet. På et filosofisk nivå er den langt mer ambivalent overfor teknologi enn de fleste moderne science fiction-filmer.