Røtter i vinden ( Yasujiro Ozu 1959 )

En omreisende kabuki-trupp ankommer en avsidesliggende landsby på en liten øy hvor de skal avholde en forestilling. Det er mange år siden sist de var i byen, og truppens aldrende mannlige stjerne, Komajuro, er spesielt spent. Han har nemlig en sønn, Kiyochi, med en av landsbyens kvinner, som han ikke har sett på mange år. Siden de to ikke har sett hverandre så ofte opp gjennom guttens oppvekst, tror han at Komajuro er onkelen hans. Besøket denne gangen blir imidlertid mer komplisert. Truppens kvinnelige stjerne, Sumiko, er også Komajuros elskerinne. Komajuro forteller henne om gutten, og gir henne streng beskjed om ikke å røpe sannheten. Hun blir imidlertid sjalu, og overtaler en av ensemblets yngre skuespillerinner til å forføre gutten. Røtter i vinden er kanskje Ozus vakreste film. Det er en av hans ytterst få fargefilmer, og den er også hans første forsøk i cinemascope-format. Filmen var en remake av hans egen film The Story of Floating Weeds fra 1934. (Røtter i vindens engelske tittel er Floating Weeds.) Til forskjell fra 1934-versjonen hadde han denne gangen fått med seg Kazuo Miyagawa som fotograf - kjent fra filmer som Akira Kurosawas Rashomon (1951, Cin h-02), Livvakten (1961, Cin h-02) og Kenji Mizoguchis Ugetsu monogatari (1953, Cin v-02). Men Ozu ville ikke vært Ozu om han ikke hadde insistert på sin høyst personlige bruk av scope-formatet. Han opponerte igjen mot de etablerte konvensjonene. I rak motsetning til samtidens scope-filmer, som brukte det brede formatet til storslagne oversiktsbilder, reduserte klipperytmen i forhold til normalformatet og dermed opererte med lange tagninger, benyttet Ozu mange nærbilder og relativt raske klipp. Like fullt er Røtter i vinden en rimelig streng remake av sin forgjenger. I 1959 var omreisende kabuki-trupper en sjeldenhet, i motsetning til førkrigstiden. Heller ikke i den nye versjonen ser vi biler, fjernsynsapparater eller andre gjenstander som kunne identifisert filmen som samtidsdrama. Forskjellen mellom de to versjonene ligger imidlertid på det indre plan. Mot slutten av sitt liv mykner og kanskje resignerer Ozu. I 1959-versjonen er ikke Kiyochis mor lenger bitter over å ha blitt forlatt med gutten. Hun har fortsatt ikke akseptert det, men hun har blitt mer pragmatisk. Hun er ikke så hysterisk som i den første versjonen. Ozu 31 år gammel var dypt opprørt over livets urettferdigheter. 25 år senere har han like sterke følelser for urettferdigheten, men tar det ikke like personlig. Samtidig er den første versjonen våryr med alle sine komiske elementer. Røtter i vinden, derimot, har en høstlig tristhet over seg. Ozu hadde modnet - både filmatisk og som menneske.