Bohemenes Liv (Aki Kaurismãki 1992 )

De tre bohemene Rodolfo, Marcel og Schaunard har forlengst hevet seg over trivielle behov som arbeid, ekteskap og fast adresse. Som seg hør og bør for ekte kunstnere prøver de så godt de kan å få endene til å møtes mens de venter på å bli oppdaget. Rodolfo er en albansk flyktning og maler, Marcel en fransk forfatter, og Schaunard en irsk komponist. Slik kunstnermyten går er de alle misforståtte. Det hjelper heller ikke at Marcel nekter å kutte ned sitt 21-akters teaterstykke til en mer salgbar størrelse, eller at Schaunards siste verk heter ”The Influence of Blue on Art” og for det meste består av plukking på pianostrenger. Rodolfos elskede heter Mimi, som på sin side er like forelsket i myten om den sultende kunstner som i Rodolfo, helt til de går tom for gammel poesi som de kan bruke til brensel. Ubehjelpelige øyeblikk er ikke til å unngå når en melankoliker som Aki Kaurismäki skildrer patetiske kunstnerskjebner. Når Kaurismäki gjør en adaptasjon av Henri Murgers roman ”Scènes de la vie de bohème”, som også er forlegget for Puccinis berømte opera, kan ikke utfallet bli annet enn merksnodig. Hans subtile humor snirkler seg inn overalt, som billig rødvin i tørre bohemganer. I begynnelsen stusser man kanskje litt over at de parisiske bohemene har en umiskjennelig finsk aksent, som er staselig selv for de som ikke har franskkunnskaper. Men i Kaurismäkis univers faller det helt naturlig, som en understreking av karakterenes fortapte situasjon. De synes nesten bedøvet, eller hypnotisert, av at de er fullstendig klar over sin grimme eksistens, og heller ikke ser noen lysning på veien. I hendene på andre regissører kunne dette lett blitt traurig, men er det noe som karakteriserer Ari Kaurismäki, så er det hans balansegang på den tynne linjen mellom antiklimaks og poengterthet, og mellom det triste og det vittige. Det kunne også blitt campete overdrevet, men bohemenes smerte skildres for nærgående og er for involverende til at filmen bikker over i en ironisk sone. Kaurismäkis faste skuespillere Matti Pellonpää og Kari Väänänen skal ha mye av æren for det, som – om vi ser bort fra deres sørgelige fransk - synes å ha gått til skuespilleroppgaven med en method actors besettelse. I tillegg krydres det med noen fortids filmstorheter: Regissørene Samuel Fuller og Louis Malle, samt Truffauts faste skuespiller Jean Pierre Léaud, gjør mer enn minneverdige cameo-roller.