Some Came Running ( Vincente Minnelli 1959 )

I Vincente Minnellis melodrama kretser gjerne tematikken rundt en persons brennende søken etter noe annet, om å gjennomføre en drøm. De har et ideal som er viktigere for dem enn samfunnet og hverdagen de må være en del av. Det er outsideren som blir portrettert. I Some Came Running møter vi David Hirsh, en poet og gammel soldat av god familie som etter krigen har streifet rundt uten særlig mål og mening. En dag kommer han uannonsert hjem til småbyen som han vokste opp i. Hans bror Frank, som driver familiens butikk, stiller seg uforstående til at David fortsatt nekter å jobbe der. Frank er veletablert med flott kone, søtt barn og en respektabel posisjon i byen. Hjemkomsten til lillebror kan bli ødeleggende for ham med mindre David også velger å gjøre en respektabel borger av seg. Det virker det ikke som David vil. Han treffer Bama, en kjekkas og profesjonell gambler, og flytter heller inn hos ham enn hos broren. Etter hvert trekkes David mellom to kvinner han stifter bekjentskap med: den naive og lettsindige Ginny, og den beleste, respekterte og jomfrulige Gwen. Some Came Running er din vei inn i en bedre forståelse av hvorfor Hollywood kalles drømmefabrikken. Minnelli sa at han med denne filmen ville lage en film som "så ut som innsiden av en jukeboks". Dette kommer til uttrykk på forskjellige måter, delvis gjennom lyssettingen, delvis gjennom det fargespekteret som tas i bruk. Det er ingen lystig drøm Minnelli serverer. Til tross for en eksessiv fargebruk har den dette litt dystre og skjebnetunge ved seg. Den klaustrofobiske stemningen i småbyen er nærmest fysisk tilstede, selv i scenene der Dean Martin og Frank Sinatra koser seg med sprit og kortspill tilbaketrukket i sin hjemlige frisone. La deg forføre, henrive og manipulere av et godt, klassisk, intenst melodrama. Fremragende karakterskuespillere, en klok og fascinerende historie, og perfekt utnyttelse av scopeformatet – Minnelli var en av de første som mestret bredformatets mange muligheter. Dette bevises til fulle i filmens sluttscene, lagt til et fargesprakende tivoli som nærmest sprenger det allerede strekte cinemascope-lerret og klistrer seg til netthinnen for alltid.