Mystery Train (Jim Jarmusch 1989)

I likhet med Night on Earth (se egen omtale) er Mystery Train delt inn i episoder. Handlingen er lagt til Memphis og de tre episodene utspiller seg alle i og omkring Arcade Hotel. Den første episoden, ”Far from Yokahama”, handler om et ungt japansk par på reise for å besøke Graceland og Sun Studio. Hun er lidenskapelig Elvis-fan, mens han heller mer mot Memphis andre store sønn, Carl Perkins. De vandrer gatelangs med en rød koffert mellom seg og havner til slutt på det slitne hotellet. Om morgenen rett før de skal dra hører de et pistolskudd. Andre episode, ”A Ghost”, starter på flyplassen. Enken Luisa signerer papirer for å få lov til å ta med seg kisten med sin avdøde mann hjem til Italia. Hun tar inn på Arcade Hotell for natten. Her må hun dele rom med en blakk jente som har reist fra sin engelske kjæreste. I nattens drømmer får Luisa besøk av et spøkelse med skinnende gulldressjakke og glattsleiket hår. Siden de bor på samme hotell som det japanske paret, hører også de et pistolskudd om morgenen rett før de skal dra. I den tredje episoden ”Lost in Space” møter vi to menn som sitter på en bar. De kjeder seg, og Johnny, en engelsk småkriminell på jakt etter spenning drar frem en pistol. Sammen med Johnnys svigerbror raner de en spritsjappe, og mannen bak disken ender opp som et nytt nummer i drapsstatistikken. Dermed er Johnny og hans venner på rømmen. Til slutt søker de tilflukt på Arcade Hotel. På hotellet surrer radioen i bakgrunnen, med Tom Waits som dj. Pikkoloen på hotellet småsover og klager til resepsjonisten i Screamin` Jay Hawkins skikkelse, over sin gamle slitte uniform. Med melankolske ”Blue Moon” som filmens gjennomgangssang, er dette blues satt ut i praksis. Mystery Train skildrer ensomme mennesker som alle ser på Memphis som det lovede land. Den blå månen ser dem stå alene med håpet og drømmene i handa. Men de romantiske drømmene er ikke like lyse etter et møte med den faktiske hverdagen. Mystery Train er kanskje den mest umiddelbart morsomme av Jarmuschs filmer. Scenen der Screamin` Jay Hawkins, etter å ha sett på et stort plastinsekt plassert på pulten foran ham i timevis, drar opp en fluesmekker og smeller til, er ubetalelig morsom i all sin absurditet. Selv om de fleste av Jarmuschs filmer handler om fremmedgjøring og tilværelsens trivialiteter har han fornyet seg gjennom hele sin karriere. Han siterer Kurosawa på spørsmål om når han skal slutte å lage film: Når jeg har funnet ut hvordan det skal gjøres.